Marcel-François Lefebvre (født 29. november 1905 i Tourcoing i Frankrike, død 25. mars 1991 i Martigny i Sveits) var en fransk katolsk erkebiskop og grunnlegger og leder for St. Pius X-broderskapet, som består av katolikker som holder fast ved den katolske kirkes tradisjoner fra før Annet Vatikankonsil, spesielt den tridentinske messe. Liv og virke Bakgrunn Marcel Lefebvre ble født i Tourcoing den 29. november 1905. Foreldrene hans var industrimannen René Lefebvre og Gabrielle Lefebvre, født Watine. René Lefebvre drev et stort spinneri. Under Første verdenskrig arbeidet han i den anglo-belgiske ambassadetjenesten. Under Andre verdenskrig arbeidet han for etterretningstjenesten og ble tatt til fange av tyskerne i 1941 under den tyske okkupasjon av Frankrike, delvis på grunn av at han tok imot flyktninger. Marcel Lefebvres mor, Gabrielle, var kjent for sitt intensive engasjement i flere katolske organisasjoner. Paret hadde åtte barn sammen, hvorav de fem eldste gikk inn i katolske religiøse ordener.https://zaitzkofen.fsspx.org/de/media/video/marcel-lefebvre-der-junge-marcel-41477 , lest 27. juni 2019.
I oktober 1915 begynte Lefebvre på gymnasiet Institution libre du Sacré-Cœur i Tourcoing nær Roubaix i Lille bispedømme. Faren hans døde 4. mars 1944 i Sonnenburg konsentrasjonsleir i Neumark-regionen, hvor han satt fengslet for sine aktiviteter i motstandsbevegelsen mot nasjonalsosialismen, for å ha støttet de allierte gjennom spionasje og for å ha hjulpet jødiske fanger med å rømme. En av Marcel Lefebvres brødre, René, ble prest hos Den hellige ånds fedre, i likhet med Marcel. Tre søstre, Jeanne, Bernadette, og Christiane (ubeskodde karmelittsøstre), ble nonner i hver sine søsterkongregasjoner. Christiane Lefebvre etablerte senere flere tradisjonalistiske karmelittklostre i Belgia.
Marcel Lefebvre vendte seg også mot teologistudiet. Fra oktober 1923 var han student ved Pontificium Seminarium Gallicum in Urbe («Gallicum») i Roma,SSPX:|wayback=20190627163801 Priest and missionary som ble drevet av spiritanerpresten Henri Le Floch (1862–1950) med antimodernistiske, antiliberale, antikommunistiske og antidemokratiske overbevisninger. Lefebvre studerte ved Det pavelige gregorianske universitet i Roma, blant annet under jesuittkardinalen Louis Billot S.J., og tok doktorgraden i filosofi der i 1925 og i teologi i 1929.
Marcel Lefebvres teologiske studier var blitt avbrutt av hans franske militærtjeneste. Etter grunnutdanning i Mourmelon-le-Grand ble han tildelt som underoffiser i det 509. panserregiment i Valenciennes i desember 1926. Han gjenopptok deretter studiene ved Det pavelige franske seminar i Roma i november 1927.https://fsspx.org/de/der-weg-zum-priestertum , lest 27. juni 2019. Under Lefebvres militærtjeneste ble pater Henri Le Floch involvert i kontroversen rundt Action Française, grunnlagt av den høyreorienterte franske forfatteren Charles Maurras. Etter at pave Pius XI i 1926 fordømte Action Françaises tankegods, ble Le Floch tvunget til å trekke seg som rektor ved Det pavelige franske seminar i Roma i juli 1927, en avgjørelse Lefebvre sørget dypt over.gloria.tv: Film „Das Leben von S.E Marcel Lefebvre“, lest 27. juni 2019.
Prest Marcel Lefebvre ble diakonviet den 25. mai 1929 i Laterankirken i Roma av kardinal Basilio Pompilj, og presteviet nesten 24 år gammel av biskop Achille Liénart av Lille den 21. september 1929 som sekularprest for bispedømmet Lille, som han stammet fra. Deretter ble han kapellan i Lomme, en forstad til Lille.
Han avla i 1931 ordensløfter i helligåndskongregasjonen (spiritanerne), i likhet med broren René, for å bli misjonær i Afrika. Fra 1932 til 1945 var han misjonær i Gabon og professor i dogmatikk og eksegese ved seminaret i Libreville; fra 1934 – i en alder av 28 år – tjenestegjorde han også som kirkerektor. I 1938 døde Marcel Lefebvres mor, Gabrielle. Samme år ble han sendt til misjonsfeltene i Donguila, Lambaréné og N'djole, hvor han ble værende til 1945. I Lambaréné møtte han Albert Schweitzer.https://fsspx.org/de/der-weg-zum-priestertum , besøkt 27. juni 2019.
I oktober 1945 ble Marcel Lefebvre leder for spiritanernes filosofi-skolastikat for studenter under prestedannelse i Mortain i Normandie. Her var hans undervisningen sterkt påvirket av Thomas Aquinas' skolastiske teologi.
Titulærbiskop, apostolisk vikar av Dakar I 1947 ble han utnevnt til titulærbiskop og til apostolisk vikar av Dakar i Senegal. Han ble bispeviet i Notre Dame-kirken i Tourcoing av kardinal Achille Liénart, biskop av Lille; medkonsekratorer var biskop Alfred-Jean-Félix Ancel, Ist. del Prado, og biskop Jean-Baptiste Victor Fauret, C.S.Sp.
Den 16. november 1947 begynte Lefebvre sin tjeneste i Dakar, den gang hovedstaden i Fransk Vest-Afrika, en by med en overveiende muslimsk befolkning. Hans forgjenger i det apostoliske vikariat Dakar, Auguste François Louis Grimault, var blitt politisk uholdbar på grunn av samarbeid med Vichy-regimet.
Allerede i 1948 ble Lefebvre utnevnt til apostolisk delegat for de fransktalende koloni områdene i Afrika og titulærerkebiskop av Arcadiopolis in Europa. Deretter virket han i forskjellige kapasiteter som titulærerkebiskop og apostolisk delegat for Fransk Afrika, grunnla 62 bispedømmer før etableringen av erkebispedømmet Dakar, ledet fire bispekonferanser og støttet og oppfylte pavens ønske om å dyrke frem et innfødt afrikansk presteskap etter århundrer med utelukkende eurosentrisk misjonsarbeid.
Erkebiskop av Dakar Den 14. september 1955 ble vikariatet elevert til erkebispedømme av pave Pius XII, med msgr. Lefebvre som første erkebiskop. I løpet av sin embetsperiode fremmet han spesielt presteutdanning, etablerte en rekke misjoner og kirker, samt utdanningsinstitusjoner og sykehus. For å kristne den afrikanske befolkningen organiserte han utplasseringen av flere europeiske misjonsordener til Senegal.
Lefebvre motarbeidet avkoloniseringen av Afrika, og så på den som en bevegelse initiert av den ekspanderende kommunisme. I lys av sin standhaftige antikommunisme, og mot bakgrunnen av den kalde krigen, støttet Lefebvre fullt ut pave Pius XIIs dekret av 1. juli 1949 om de katolske troendes holdning til kommunistpartiet. I dette dekretet plasserte paven medlemskap i eller støtte til kommunistiske partier og organisasjoner, samt publisering, distribusjon og lesing av kommunistiske skrifter, - slikt kunne straffes med ekskommunikasjon. I 1959 uttalte ekebiskop Lefebvre seg offentlig mot kommunistisk ideologi, verdiene i den franske revolusjon. Denne holdning ble møtt med skepsis innenfor deler av det franske katolske presteskap, som ved å innta en noe forsonende tilnærming ikke ønsket å fullstendig miste landets venstreorienterte arbeiderklasse for katolisismen.
I 1958 løste pave Johannes XXIII Lefebvre fra oppgaven som apostolisk delegat.SSPX: wayback=20190627174509 Biskop Lefebvre forble imidlertid erkebiskop av Dakar.
I sitt svar fra februar 1960 på spørsmål fra den forberedende kommisjon (latin: Commissio antepraeparatoria) om hvilke temaer som skulle tas opp i det kommende andre Vatikankonsil, skrev erkebiskop Lefebvre blant annet at kirkelige domstoler burde opprettes på nuntiaturnivå for å løse presserende ekteskapssaker raskt, i stedet for å måtte la sakene føre i Roma og vente svært lenge på en avgjørelse.Acta et Documenta Concilio Oecumenico Vaticano II apparando (ADAP), serie I: Antepraeparatoria, bind 2: Consilia et vota Episcoporum ac Praelatorum, del V: Afrika. Typis Polyglottis Vaticanis, Vatikanstaten 1960, s. 49.
I juni 1960 ble Lefebvre, i sin egenskap av president for den vestafrikanske bispekonferanse, utnevnt av paven til den sentrale forberedende kommisjon for Det andre Vatikankonsil.
Etter at Senegal erklærte sin uavhengighet i juni 1960, gikk landets første president, Léopold Sédar Senghor, inn for at at landet skulle innføre sin egen form for sosialisme, som han som katolikk mente var forenlig med kirkens lære. Lefebvre, fortsatt erkebiskop av Dakar, kritiserte Senghors synspunkter i et hyrdebrev i mars 1961 og deretter i en personlig audiens med Senghor, og trakk seg inspirasjon fra pave Pius XIs fordømmelse av sosialismen i hans encyklika Quadragesimo anno fra 1931. Nå i konflikt med regjeringen så Lefebvre på mens Den hellige stol erstattet europeiske misjonsbiskoper med afrikanere og prøvde å forsinke sin egen avsettelse ved å be om utnevnelse av en koadjutor, noe som ikke møtte noen respons. Han meddelte pave Johannes XXIII at «afrikanerne ikke er modne ennå» og ikke ønsket å være ansvarlig. Pave Johannes sa at han tok ansvaret og ville sørge for at Lefebvre ble tatt hånd om på riktig måte.
I 1962 overtalte paven den 56 år gamle Lefebvre til å trekke seg helt fra sine plikter i Afrika til fordel for sin lokale student, Hyacinthe Thiandoum.
Biskop av Tulle Etter dette tjenestegjorde Lefebvre, med den personlige tittel erkebiskop, i syv måneder fra 23. januar til 11. august 1962, som biskop av Tulle i Frankrike, hvor han for første gang ble konfrontert med de troendes synkende kirkelige og religiøse praksis som følge av sekulariseringen. Lefebvres fjerning fra makten i Afrika og hans overføring til det relativt ubetydelige bispedømmet Tulle kunne tolkes som en form for kirkelig disiplin fra pave Johannes XXIII som hadde som mål å oppmuntre til en mer forsonende holdning. Generalsuperior av Helligåndkongregasjonen Dette var et embede han hadde bare i et halvt år, fordi han kort etter også ble valgt til generalsuperior av Helligåndkongregasjonen (Spiritanerne). Andre Vatikankonsil og etterdønninger Under Det annet vatikankonsil (1962–1965) tilhørte erkebiskop Lefebvre den mest konservative fløy som stilte seg kritisk til en rekke av konsilets beslutninger.
I 1963, i skuffelse over det han anså som konsilets katastrofale kurs, grunnla Lefebvre, sammen med kardinalene Alfredo Ottaviani og Francis Spellman, samt Luigi Maria Carli, Giuseppe Siri, Arcadio María Larraona, Rufino Jiao Santos, Michael Browne, Ernesto Ruffini, Geraldo de Proença Sigaud, José Maurício da Rocha og Antonio de Castro Mayer, sammenslutningen «Coetus Internationalis Patrum» (Rådet for internasjonale konsilsfedre). Omtrent 250 konservative konsilfedre sluttet seg til foreningen, og Lefebvre ble dens president.Philippe Roy-Lysencourt: Les membres du « Coetus Internationalis Patrum » au concile Vatican II, Inventaire des interventions et souscriptions des adhérents et sympathisants, liste des signataires d’occasion et des théologiens. Leuven 2014.
På konsilet skrev erkebiskop Lefebvre en rekke dissenterende innlegg, men støttet konsilets konstitusjon om den hellige liturgi (Sacrosanctum Concilium) og var enig i nesten alle de andre dokumentene. «Coetus Internationalis Patrum» under Lefebvre lyktes i å endre noen av konsiltekstene, ettersom pave Paul VI søkte samtykke fra så mange som mulig av de forsamlede biskopene i den universelle kirken og dermed ble tvunget til å inngå kompromisser med de konservative.
Etter konsilets avslutning motarbeidet Lefebvre i økende grad utviklingen innen den katolske kirke. Lefebvre tilskrev direkte den langvarige sekulariseringsprosessen i den katolske kirke i Vest-Europa og Nord-Amerika – med nedgang i kirkepraksis, økende antall mennesker som forlater kirken, nedleggelse av klostre og seminarer, nedgang i presteordinasjoner og laicisering av katolske prester – til reformene under Det andre Vatikankonsil.
Etter at Helligåndsfedrenes generalforsamling vedtok vidtrekkende reformer i tråd med konsilets prinsipper («aggiornamento») i 1968, og etter debatter i kongregasjonen om innføring av presteekteskap og avsakralisering av prestedømmet, trakk Lefebvre seg fra sin stilling i protest, til tross for at han var valgt til generalsuperior for en tolvårsperiode. Da erkebiskopen av Paris, François Marty, viste forståelse for venstrebevegelsen og dens mål etter protestene og opptøyene i Frankrike i mai 1968, posisjonerte Lefebvre seg tydelig mot kommunismen i sine prekener.