thumb|400px|Kart som viser geologiske hovedsoner i Norden. Røde, oransje og rosa områder er grunnfjell fra prekambrium før 570 millioner år siden (mya). Grønne områder er avsetningsbergarter fra fanerozoikum etter 570 millioner år siden. Brungrønne områder markerer den kaledonske fjellkjedefolding. Tidligere vulkaner er markert med brun sirkel og alder i kursiv. Norges geologi omfatter Norges landformer og berggrunn, og historien om utvikling slik det kan tolkes ut ifra bergarter i Norge, og avsetningshistorien til sedimenter og bergarter i Norge.I. Ramberg, I. Bryhni og A. Nøttvedt (red.): Norges geologi. Norsk Geologisk Forening. 2006. I første rekke er det Norges fastland som omfattes av denne historien, men størst areal av norske territorier finnes utenfor dette fastlandet. Disse områdene har egne artikler, og vil bare unntaksvis nevnes i denne artikkelen.
Områder utenfor Norges fastland
Den norske kysten strekker seg langs Nord-Atlanteren med havområder som Skagerrak, Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Norges fjorder gir landet et av verdens lengste kystlinjer. Øya Jan Mayen danner Norges nordvestlige grense mot Island. Dertil kommer øygruppen Svalbard som er en del av kongeriket.
Bouvetøya i Sydatlanteren er et norsk biland. Norge gjør også krav på Peter 1.s øy i det sørlige Stillehavet og territoriet Dronning Maud Land i Antarktis. På delelinjen mellom norsk og russisk territorialfarvann i Barentshavet finnes den såkalte Gråsonen.
Historie og litteratur om Norges geologi
thumb|Oversiktskart over geologien i det sydlige Norge, utgitt av Norges geografiske oppmåling i 1878. Allerede for flere hundre år siden var utforskingen av den norske berggrunnen omfattende - først og fremst av økonomiske interesser. Geologer fra Tyskland kom tidlig med i kartleggingen av Norges geologi.
Den første boken om Norges geologi er Geologia Norvegica, skrevet av Mickel Pedersen Escholt, som var prest ved Akershus Slot. Skriftet beskriver et jordskjelv den 24. april 1657.
På 1700-tallet ble norsk natur beskrevet av flere forfattere. Biskop J. E. Gunnerus skrev geologiske avhandlinger. Sogneprest Hans Strøm beskrev for første gang fossiler i Norge, i boken Physisk-oeconomisk Beskrivelse over Eger Præstegjeld fra 1784. Etter etableringen av Bergseminaret på Kongsberg i 1757, ble forskningen mer systematisk.
Landformer
Hovedtrekk ved landskapet
Norges landskap kjennetegnes av følgende hovedtyper:
Strandflaten er det lett kuperte slettelandet langs kysten fra Stavanger til Nordkapp, og er særlig utpreget mellom Stad og Vesterålen med øyer som Smøla, Vega og Andøya. Bosetningen i disse områdene er særlig knyttet til strandflaten, for eksempel i Nord-Norge bor 80 % av befolkningen på strandflaten. Strandflaten ligger delvis under vann som et bredt og grunt havområde. Helgelandskysten har den bredeste strandflaten, opptil 60 km. Små restfjell som Torghatten og Træna inngår i strandflaten. Fjorder og daler er landformer nedskåret i berggrunnen, skapt av isbreer i tertiærtiden. Daler og mindre fjordarmer som munner ut i en fjord danner ofte hengende daler over den dype hovedfjorden. Fjellvidder - store åpne arealer - som Hardangervidda og Finnmarksvidda. Kontinentalsokkelen. Kontinentalskråningen er overgangen mellom kontinentalsokkelen og dyphavet utenfor.
De to første typene finnes både over og under vann, mens kontinentalskråningen bare er under havnivå. Det øvrige landskapet i Norge består av ytterligere to hovedtyper:
Slettelandskap som omfatter sedimentflater på havbunnen (til dels store) og i lavlandet, samt fjellvidder. Sammenlignet med andre land har Norges fastland lite sletteland og sletter over store arealer finnes knapt med unntak for Hardangervidda og Finnmarksvidda. På havbunnen finnes store sletter. Åser og fjelltopper er en svært vanlig landskapstype i Norge og dekker store deler av fastlandet. Småkupert åslandskap er typisk for de store skogområdene på Østlandet og omfatter ofte innsjøer, myrer og elveløp. Småkupert høyfjell finnes over skoggrensen og har større høydeforskjeller enn fjellviddene. Det mest kuperte høyfjellet har sterkt oppbrutte formasjoner og ofte store høydeforskjeller med tinder, breer, stup og bratte skråninger og kalles alpine fjell i den mest ekstreme fasongen som i Norge ofte finnes nær kysten (særlig Lyngsalpene, Lofoten og Sunnmørsalpene). Rondane og Jotunheimen inne i landet har også alpine trekk. Landskapstypen ås og fjelltopper finnes også langs kysten på øyer og langs sund der områdene ikke utgjør en del av strandflaten blant annet på Sørlandet.
Nærmere beskrivelse av landskapet
miniatyr|Sterkt oppskåret kystlandskap ved Tysfjord, nord i Nordland, er eksempel på alpint høyfjellslandskap langs kysten. miniatyr|Finnmarks fjellgrunn ender i stup ved Nordkapp, her sett fra Knivskjellodden. Berggrunnen i Norge er generell svært gammel, mens landskapet i for en stor del er preget av relativt nye geologiske prosesser.
Landformene Utbredte landformer i Norge med vanlig forekomst:
Vidde: Finnmark øst for Kvænangen Hardangervidda høydedragene mellom de store dalførene (Hallingdal, Valdres, Gudbrandsdalen og Østerdalen) Forollhogna, Rørosvidda, grensetraktene Engerdal-Lierne Avrundete fjell: Indre strøk av Troms og Nordland Oppdal-Dovrefjell-Rondane ytre Nordfjord. Stølsheimen, Filefjell-Skarvheimen Alpine/glasiale fjell: Ytre strøk i Nord-Norge fra Øksfjord til Rana, inkludert Lyngen, Senja, Vesterålen, Lofoten. Indre områder i Bardu, Målselv og Narvik. Strekningen Trollheimen-Eikesdalen-Romsdalsalpene-Sunnmørsalpene-Nordfjord-Jostedalsbreen Jotunheimen. Hei: Høydedrag i øvre Telemark, Setesdalsheiene-Ryfylkeheiene Ås: Lavlandet på Østlandet sør for Mjøsa, lavlandet i Telemark, ytre fjordstrøk Boknafjorden-Sogenfjorden, Trondheimsfjorden, Fosen-Namsos-Namdalen Sand-/leirsletter av betydning finnes omkring Glomma, Vorma og Randselva. Morenebakketerreng av betydning finnes på Jæren og på Hedmarken Strandflatekyst: Stavanger til og med Andøya.
Norges landskap er generelt forrevet og fjellrikt, mer enn halve arealet er fjell, våtmark, ferskvann og vidde. Kun km² er oppdyrket og 37 % er skogkledd. Omkring halvparten av arealet er over skoggrensen og omkring halvparten av skogen er av kommersiell verdi. Størst andel produktivt areal har Østlandet med 41 % og Trøndelag med 27 %. Av Norges areal er 7 % øyer i saltvann hovedsakelig i Nord-Norge. Norges berggrunn er svært gammel, men landformene er preget av forhold som geologisk sett er langt nyere.
Landskapet er preget av at landet gjennom titusenvis av år har vært dekket av isbreer. Isbreene og isen i havet utenfor har formet landskapet og etterlatt løsmasser. Fjellene i Norge danner den skandinaviske fjellkjeden som strekker seg langs det meste av den skandinaviske halvøy og som også inkluderer fjellområder i Sverige. Fjellkjeden under ett kalles også Scandes.Dalen, L., & Hofgaard, A. (2005). Differential regional treeline dynamics in the Scandes Mountains. Arctic, Antarctic, and Alpine Research, 37(3), 284-296. https://doi.org/10.1657/1523-0430(2005)037[0284:DRTDIT]2.0.CO;2 Den skandinaviske fjellkjeden er stort sett sammenhengende nord-sør. Største høyde i nord for Trondheimsfjorden er Oksskolten på over meter (Kebnekaise i Sverige er på meter).
Mesteparten av landets bosetning er på den sjettedel av landet som er under 150 moh. Omkring halvparten av landets areal ligger mellom 300 og 900 meter, og en femtedel av landet er over 900 meter. Skoggrensen går opp til – meter på Østlandet og synker mot vest (under 500 meter på Vestlandet) og mot nord (ned til havnivå i Finnmark).Holmesland, Arthur m.fl.: Norge, Oslo: Aschehoug, 1973.
Norges landformer er preget av berggrunnen ligger høyest i vest mot Atlanterhavet og vannskillet ligger derfor nær vestkysten. Nord for Trondheimsfjorden ligger bare vestsiden av vannskillet i Norge. I Sør-Norge strekker høyfjellet seg som et bredt belte fra Agder i sør til Trøndelag i nord. I dette beltet er det både alpine fjell som Jotunheimen og vide platåer som Hardangervidda og Dovrefjell. Dype daler og fjorder er skåret ned i fjellmassivet. I sør og øst der fallet er slakt er også dalene lange og slake før de munner ut i sletteaktig landskap ved Solør, ved Hamar, på Romerike, Ringerike og Hadeland. På Sørlandet går dalene nesten helt til kysten. I Trøndelag går dalene stort sett i nordvestlig-sørøstlig retning.
På Vestlandet går daler og fjorder ofte parallelt med kysten eller vinkelrett på denne. På Vestland anes restene av en fjellvidde som spisse tinder eller bratte, smale fjell. Dalene rett vest for vannskillet er som regel betydelig brattere enn i øst og har form som elveeroderte V-daler, mens lavere mot fjorden er dalene ofte slakke, breeroderte U-daler. Den nederste delen av dalene på Vestlandet har ofte flat, fruktbar dalbunn omgitt av bratte fjellsider; flere steder er det innsjøer like innenfor munningen til fjorden og skilt fra denne ved et eid av grus og andre løsmasser. Bosetningen er ofte tettest på slike eid, for eksempel Nordfjordeid, eller på andre strandsteder ved munning mot fjorden. På Sørlandet har dalene ofte strekninger med flatt dalbunn. I Nord-Norge er det flere store daler med flat og til dels svært fruktbar dalbunn, for eksempel Saltdal eller Målselvdalen. På Østlandet og i Trøndelag er dalsidene til dels så slakke at de har blitt dyrket opp; på Østlandet ligger mange av de store gårdene på den solvendte dalsiden. Fjordene er undersjøiske fortsettelser av dalene.
I Finnmark går et lagdelt platå (omkring 300 moh.) fra og med Finnmarksvidda helt ut til kysten der det stort sett ender som stup ned mot havet. Kysten fra Rogaland til Magerøya, særlig fra Møre til Vesterålen, er preget av strandflaten, og består av både grunt hav og flatt lavland. Det slakke lavlandet kan utgjøre en belte av øyer og fastlandet mot havet, og kan utgjøre hele øyer som Smøla og Andøya. Store deler av kysten består av svært gammelt grunnfjell.
Daler Daler er et karakteristisk trekk ved landskapet i Norge. U-daler er vanlig med bratte sider og flat dalbunn. I lengderetningen har dalene ofte trauformede fordypninger skilt av terskler eller innsnevringer; fordypningen kan være dekker av sand og jord eller danne innsjøer som Losna. De store dalene begynner for en stor del som slakke senkninger i fjellområder med rolige, avrundete former. For eksempel Saltdalen og Dunderlandsdalen begynner på Saltfjellet. Dalbredden varierer: Der dalen er small er dalsidene ofte bratte slik at dalen har en tydelig U-profil. Der isbreen har gravd en dyp U-dal kan ofte rester av gammel dalbunn sees som dalhyller. Sidedaler munner ofte ut i hoveddalen som hengende daler og elver fra sidedaler har ofte gravd ut en dyp kløft (tilpasningsgjel) i overgang til hoveddalen. I lengderetningen har mange daler tydelige trinn eller avsatser dannet av bergterskler der elven går i stryk, foss eller dypt gjel. Ovenfor slike trinn dannes ofte langstrakte innsjøer, for eksempel Losna i Gudbrandsdalen ovenfor Tretten. miniatyr|Torvmyrer ved havnivå på strandflaten, Andøya. Den store høydeforskjellen over kort avstand (blant annet i forbindelse med hengende daler) og store nedbørsmengder er grunnlaget for gunstige forhold for vannkraftproduksjonen på Vestlandet og i Nordland.Holmesland, Arthur m.fl.: Norge, Oslo: Aschehoug, 1973. I Nordland og Troms går de store dalene som regel parallelt med kysten, og landskapet er sterkt oppskåret med daler, fjorder, sund og øyer samt bratte, høye tinder som Lyngsalpene og Okstindan.
Kystlinjen