thumb|Biskop Odo av Bayeux feirer den vellykkede invasjonen av England med en bankett; detalj fra Bayeuxtapeten, sent 1000-tall. Middelalderens mat og drikke handler om matvanene hos de ulike europeiske kulturene i middelalderen. I denne perioden ble det etablert mange nye vaner innen kosthold og matlaging over hele Europa, og mange av disse la grunnen for det moderne europeiske kjøkken. Dårlig transport og kommunikasjon umuliggjorde eller fordyret import av flere typer av mat. Bare de velstående kunne la sine matvaner påvirkes merkbart av importerte oppskrifter og råvarer, selv om mer internasjonale matvaner suksessivt spredte seg også til lavere klasser.
Middelalderen var en periode da sult var vanlig, ofte på grunn av feilslåtte avlinger. I senmiddelalderen ble overflodslover stiftet, som regulerte i hvilken grad hver samfunnsklasse fikk markere sin status; eksempelvis ved klær og mat. Sosiale og medisinske normer kunne også diktere at den arbeidende befolkningens mat skulle være mindre forfinet enn elitens kost. Logikken bak dette var at grovt arbeide krevde grov mat, og at dette var en gudegitt ordning.
Brød var den vanligste matvaren i alle samfunnsklasser og fantes ved så godt som alle måltid. Kornet dominerte selv i form av grøt, velling og pasta. Supper, gryter og stuinger var de vanligste rettene og ingredienser som ble brukt over hele Europa var mandler, oftest i form av mandelmelk, verjus (den sure saften av umodne druer), vin og eddik, gjerne kombinert med sukker eller honning for dem som hadde råd. Flesk og kylling forekom i alle regioner og man spiste store mengder sild og torsk, særlig i nord.
Måltider thumb|John, hertugen av Berry nyter et måltid. Hertugen sitter under en utsmykket baldakin og blir vartet opp av flere tjenere. På bordet, til venstre for hertugen, er et utsmykket saltkar i form av et skip, også kalt nef; fra Les Très riches heures du Duc de Berry, ca. 1410. I middelalderen var det vanligvis to måltider per dag; middag noen gang mellom 10 og 2 og kveldsmat sent på ettermiddagen eller kvelden. Frokost ble unngått av adel, prester og medlemmer av religiøse ordener, ettersom det ble ansett som syndig å bryte nattens faste for tidlig på dagen. Av praktiske årsaker spiste de med mindre ressurser et morgenmåltid, og det var også tolerert at barn, kvinner og eldre gjorde det. Sene måltider (reresoper, av oksitansk rèire-sopar «sent kveldsmåltid») med adskillige mengder alkohol ble ansett som usedelige. Disse sene måltider ble ofte forbundet med syndige gjøremål som hasardspill, grove vitser og uanstendig flørt. Mindre mellommåltider var vanlig (selv om også de ble ansett som upassende av den tidens moralister) og folk som arbeidet kunne få tillegg av sine arbeidsgivere for å kjøpe en matbit til å spise i pauser.
Etikette Gjennom den senere delen av middelalderen var det en tendens til å forsøke å gå bort fra deler av den strenge kollektivisme som gjennomsyret perioden. Ellers var måltidene en sosial hendelse slik som alle andre aspekter av middelalderens livsførsel. Hele husholdet, inklusive tjenere, skulle spise sammen. Å trekke seg unna for å spise alene eller med en eller to nære venner ansås å være ineffektivt og mistenkelig i en verden der alle i samfunnet var avhengig av hverandre for å overleve. På 1200-tallet rådet for eksempel Robert Grosseteste, den engelske biskopen av Lincoln, grevinnen av Lincoln til å «forby middag og kveldsmåltider utenfor matsalen, i hemmelige og private gemakker, for gjennom dette oppstår sløseri og gir ingen ære til herre eller fru».Henisch s. 17; redaktørens oversettelse Han rådet også grevinnen til å holde øye med tjenerne for at de ikke skulle lure seg unna med matrester for å nyte dem sent på kvelden i stedet for å gi dem til de fattige som almisser.
Det finnes beskrivelser av bordskikk ved større banketter, men betydelig færre gjengivninger av elitens hverdagsmåltider eller hvordan allmuen og de fattige åt sin mat. Man kan likevel gå ut fra at det ikke forekom utsvevelser som flerrettersmiddager, krydder og håndvask i parfymert vann i enklere hjem. I rike husholdninger fikk gjester vann og rene linhåndklær før og etter måltidet så de kunne vaske hendene. Sosiale normer gjorde det vanskelig for kvinner å opprettholde det stereotype bildet av å være nette og rene mens de nøt et storslagent måltid, og det var vanlig for verdens fruer å spise i enkeltrom med sitt følge. Hun kunne etter å ha gjort hoveddelen av den praktiske bespisningen slutte seg til gjestene til desserten. De høyere stendenes fine tilstelninger var ofte en rent mannlig fornøyelse og det var uvanlig at andre enn høytstående gjester tok med seg sine fruer. Det sosiale hierarkiet ble bekreftet gjennom bordskikken der de av lavere rang skulle hjelpe de av høyere rang, der yngre skulle hjelpe eldre og der man skulle spare kvinner for risikoen for å flekke til klær og rykte gjennom å håndtere mat på et ukvinnelig vis. Felles drikkekar var vanlig også ved viktige banketter for alle utenom de mest ansette som satt ved vertens bord. Likeså ble det forventet at man skulle bryte brød og skjære opp kjøtt for sine bordgjester.
Mat ble for det meste servert på tallerkener eller direkte fra kokekaret og de spisende tok sin porsjon fra serveringsfatene og plasserte på en egen tallerken ved hjelp av skjeer eller hendene. Gjennom store deler av middelalderen og langt inn på 1600-tallet besto tallerkener av noen dager gammelt brød av lavere kvalitet som ble skåret opp ved bordet, alternativt av tre eller tinn. I fattigere husholdninger spiste man ofte maten direkte fra bordet, som ofte hadde fordypninger for mat. Kniver ble brukt til å skjære eller ta salt fra de felles saltkarene, og gjester ble forventet å ha med en egen kniv; bare høyt ærede gjester ble sett med en kniv av verdi. Gafler ble ikke brukt i Europa i noen større utstrekning før nærmere 1700-tallet og under renessansen bare i Italia. Synet på å spise med gaffel under høymiddelalderen illustreres av reaksjonene på den bysantinske prinsessen Teodora Doukainas bordskikk. Hun giftet seg i 1075 med Domenico Selvo, dogen av Venezia, men forårsaket skandale blant venetianerne ved å la sin mat skjæres opp av hennes evnukker og siden spise den med en gyllen gaffel. Denne frekkhet ble oppfattet som så skamløst overlegent at biskopen av Ostia, Peter Damian, senere henviste til den utenlandske bruden som «...den venetianske dogens kone med en kropp som etter hennes delikate utskeielse helt råtnet bort».Henisch, s. 185–186; redaktørens oversetting
Matlaging thumb|En illustrasjon av kokken fra Geoffrey Chaucers Canterbury-fortellingene. I hans venstre hånd er en kjøttkrok som ble brukt til å fiske opp kjøttbiter av gryter, et av de vanligste redskapene for matlagning i middelalderen.
All matlagning i middelalderen skjedde med hjelp av ild. Stekeovn ble ikke vanlig før på 1700-tallet og alle kokker måtte beherske kunsten å lage mat over åpen ild. Bakerovner, som også kunne brukes til steking, forekom, men var så dyre å bygge og fantes bare i større husholdninger og bakerier. Det var vanlig at samfunnet i fellesskap eide ovner for å forsikre seg om at den livsviktige brødbakningen var tilgjengelig for alle. Det fantes også mindre, flyttbare, ovner som kunne fylles med mat og så dekkes med glødende kull eller varm aske, og også større ovner på hjul hvorfra man kunne selge paier og andre bakverk i middelaldersteder. De fleste mennesker lagde mat mest i enklere gryter ettersom det var det mest brenselseffektive for å lage mat og på den måten gikk man heller ikke glipp av næringsrik kokekraft. Mat i middelalderen var ofte betydelig fetere enn idag, i alle fall for de som hadde råd til det.Adamson, 2: Food Preparation Det ble ikke ansett som et helseproblem, ettersom arbeidet kunne være hardt og isolering av hus og slott betydelig mindre effektivt. Kroppsidealet var også annerledes; var man rik var det ingen problem å vise det med litt hold (spesielt for menn), og det var i allmennhet bare de dypt fattige eller syke som var slanke.Dembinska, s. 143
Frukt kunne uten problem kombineres med kjøtt, fisk og egg. En oppskrift på Tart de brymlen, en slags fiskepai fra oppskriftsamlingen Forme of Cury fra sent 1300-tall, inneholder en blanding av fiken, rosin, eple, pære og fisk (laks, ungtorsk eller kolje) med stenfrie plommer under paiskallet.Scully, s. 113 Det var viktigere at retten passet inn på datidens oppfattning om korrekt medisin og kostlære som baserte seg på humoralpatologi. Dette innebar at mat skulle balanseres med andre ingredienser og råvarer avhengig av hvordan dets inneboende natur ble oppfattet. For eksempel ble fisk regnet for å være kald og fuktig, og skulle derfor tillages på et vis som varmet og tørket ut, som steking eller baking i ovn og helst smaksettes med hete og tørre krydder; storfekjøtt ble ansett for å være tørt og fuktig og skulle derfor helst kokes; flesk var varmt og fuktig og skulle derfor grilles eller bakes.Scully, s. 44-46 I noen oppskriftssamlinger angis alternativ til råvarer der humorale egenskaper var viktigere enn likhet i smak. I en oppskrift på kvittenpai angis kål som et fullgodt alternativ, og i et annet likestilles nepe med pære.Scully, s. 70
Mange grunnleggende varianter av moderne kjøkkenredskap, som stekepanner, gryter, kaseroller og vaffeljern fantes allerede på middelalderen, selv om mange av dem var for dyre for den gjennomsnittlige husholdning. En stor variasjon av spidd fantes som kunne brukes for å tilberede alt fra spede vaktler til hele okser. Det fantes også opphengsanordninger med justerbare kroker hvor gryter kunne henges for å lette arbeidet ved raskt å ta bort gryter som holder på å brennes seg eller koke over. Redskapen ble ofte holdt over åpen ild eller på et stativ direkte over glørne. Det fantes også en mengde ulike slags kniver, sleiver og rivjern. I rike husholdninger var et av de vanligste redskapene morter og siler (oftest av tøy) ettersom mange oppskrifter krevde at råvarene skulle finhakkes, siles og krydres enten før eller etter tilberedning. Dette var på grunn av at man antok at næringen i mat som var så finfordelt som mulig lettest kunne tas opp av kroppen. Det ga også skikkelige kokker en mulighet til å forme maten i diverse fantasifulle former. En typisk fremgangsmåte var å flå og rense et dyr, male kjøttet og blande det med krydder og andre ingredienser og så stappe det tilbake i sitt eget skinn, eller å forme det til et helt annet dyr.
Middelalderens kjøkken thumb|left|Fugl grillet på spett. Under spiddet ser man en lang, smal beholder som skulle fange opp stekesjyen som kunne brukes i sauser, eller til å øse kjøttet med; illustrasjon fra Decameronen, Flandern, 1432. I de fleste husholdninger lagde man mat over et åpent ildsted i midten av boligen for å utnytte varmen fra ilden så effektivt som mulig. Dette var vanlig også i større og rikere husholdninger gjennom størstedelen av middelalderen. Mot senmiddelalderen ble det utviklet suksessivt et separat kjøkken, først ved at ildstedet ble flyttet inn mot veggen og senere ved at det ble plassert i en frittstående bygning som hang sammen med hovedbygningen gjennom en overbygd gangvei eller arkade. Slik kunne man unngå røyk og matos og det minimerte også risikoen for at ilden skulle kunne spre seg fra de mange ildstedene i storkjøkkenet.