thumb|Sogn haveby; flyfoto ca 1935 av Karl Harstad. Sogn haveby (eller Sogn hageby) hevdes å være et av Norges første helhetlige områder hvor reguleringsplanen er basert på hagebyidéene til den britiske byutviklingsteoretikeren Ebenezer Howard. Området ligger hovedsakelig innenfor strøkene Sogn, Nordberg og Berg i Bydel Nordre Aker i Oslo. Sogn haveby representerer en slags milepæl i norsk boligbygging, og innehar kanskje landets største og best bevarte samling av nyklassisistisk og særlig funksjonalistisk boligarkitektur fra perioden 1920–1940.
Historie Stiftelsen av A/S Akersbanerne Planleggingen av Sogn haveby ble påbegynt i årene opp mot 1920, og skjedde i regi av Aker kommune og A/S Akersbanerne. Kommunen var selv majoritetseier i Akersbanerne. Forhold rundt stiftelsen skjedde delvis i hemmelighet, fordi man ønsket å komme eventuelle jordspekulanter i forkjøpet. Selskapet skulle nemlig ikke bare koordinere utbyggingen av forstadsbaner mellom Aker og Kristiania, men også «[…] erverve og utnytte faste eiendommer ved salg eller på annen måte».
Eiendomsoppkjøp og planlegging av Sognsvannsbanen
thumb|600px|«Utsikt over det storartede terreng hvor Sogn haveby nu vil reise sig».
Fotografiet er sannsynligvis tatt i 1928 eller 1929 fra høydedraget bak Bergslia, ikke langt fra krysset til John Colletts allé. Nordberg gård sees til høyre opp mot skogen, mens villa «Østhorn» befinner seg ute ved høyre billedkant. Før 1920 bestod området der Sogn haveby i dag ligger hovedsakelig av noen få gårder med tilhørende dyrket mark og noe skog. Ullevål Hageby var imidlertid under anleggelse, og byen vokste seg stadig nærmere. Akersbanerne hadde konkrete planer om bygging av en bane fra Majorstuen til Sognsvann, den senere Sognsvannsbanen. Løsningen ble å foreta et storstilt eiendomsoppkjøp i området med tanke på senere salg til høyere priser. Samtidig var videresalg og utbygging av eiendommene selve forutsetningen for å få finansiering til baneutbyggingen.
Delvis ved å kunne benytte seg av kommunal forkjøpsrett som gjaldt for konsesjonspliktige eiendommer i Aker, kjøpte Aker kommune i 1916 en større del av Nordre Tåsen gård og det meste av Berg gård, henholdsvis 380 og 450 mål. I 1917 fulgte Akersbanerne opp, og kjøpte av gårdene Haugerud 200 mål, Østre Sogn 300 mål, Nordberg 500 mål, samt 153 mål av Holsten. Året etter kjøpte kommunen ytterligere 1075 og 265 mål av gårdene Nordberg og Østre Sogn. Dermed hadde de to aktørene overtatt det meste av landeiendommene til de lokale gårdene. Gjennomsnittlig kjøpspris for den delen av området som senere skulle bli Sogn haveby lå anslagsvis på 600 kroner per mål.
Reguleringsplanen «Solgryten»
thumb|130px|1922: Før utbygging thumb|130px|1923: Reguleringsplan thumb|130px|1929: Revidert plan - blå felter viser allerede solgte tomter. thumb|130px|1938: Utbygget areal I 1919 inviterte Aker kommune og Akersbanerne til en reguleringskonkurranse om utbygging av en hageby for området. Tanken var å koble baneutbygging og byvekst med bedre bo- og livsvilkår, og var inspirert av de engelske hagebyprinsippene om å anlegge mindre selvforsynte enheter utenfor storbyene. I Norge fikk disse prinsippene først og fremst betydning for vektlegging av arkitektoniske kvaliteter og samspillet mellom bebyggelse og grøntstruktur, og i mindre grad som sosial reform.
I motsetning til Ullevål og Lille Tøyen hageby var det for Sogn haveby et uttrykt mål å bygge ut området med individuelle aktører, og i konkurranseprogrammet stod det at området skulle planlegges «[…] dels med frittliggende huse – aaben bebyggelse – dels med række- og gruppebebyggelse». Arkitekt Kristofer Langes forslag «Solgryten» ble i 1920 plukket ut som vinner av reguleringskonkurransen. Langes forslag var i første rekke særpreget av terrengtilpasning av bebyggelse og veistrukturer, samt prioritering av parker og grøntdrag. Om Langes vinnerutkast skriver juryen: «Planen i sin helhet er vel giennomtænkt og byr paa mange vakre løsninger. De økonomiske hensyn synes tilfredsstillende tilgodeseet. Forfatteren er den eneste som har løst hovedopgaven at skape en haveby som ikke virker formeget som by. Dette er i første række opnaadd ved den enkle, rolige og fremfor alt naturlige linjeføring, som utmerker dette prosjekts hovedtrafikkaarer, hvorved forfatteren allerede av denne grund undgaar de stive retvinklede kvartalsgrupperinger. Særlig maa pekes paa den følsomme maate, hvorpaa hovedavenuen Gaustad – Taasen – Maridalen er ført gjennom havebyens centrale strøk, og med den fortrinlige pladsutvikling, som støtter sig til denne». Etter å ha blitt detaljbearbeidet av Akers reguleringsvesen, ble reguleringsplanen for Sogn haveby vedtatt i 1923, og optimismen var stor både med hensyn til prosjektets størrelse og kvalitet. Sett med dagens øyne er det likevel ikke vanskelig å se hva man ikke fikk til etter reguleringsplanen. Dette gjelder blant annet idéen om å skape en slags avgrensning mellom «Solgrytens» øvre og nedre områder. Mens det øvre området bestod av større tomter med utelukkende trebebyggelse, hadde det nedre området en strammere og mer monumental utforming. Tanken var å bygge tyngre murbebyggelse langs den buede aksen Almeveien – Lersolveien – Nordberg gård. Denne aksen skulle fungere som et avgrensende element opp mot det øvre og mer landlige området, men det ble altså bare med tanken. Likeledes kan man se av planen at den nederste delen av Damefallet var tiltenkt en langt strammere og mer pompøs avslutning enn hva som ble tilfellet, og der denne aksen møter Store ringvei ble det kun med planene om en åpen, monumental kino-plass. Tilsvarende ble den aveny-liknende bebyggelsen langs Store Ringvei aldri en realitet, i likhet med den tyngre bebyggelsen som skulle gi en monumental akse fra området vest for Tåsen skole og ned mot Søndre Tåsen gård.
Med unntak av momentene nevnt ovenfor ble Sogn haveby bygget ut som forutsatt. Området preges av de sammenhengende hagebeltene og består hovedsakelig av ene- og tomannsboliger i tre. Planens intensjon om et konsekvent og regelmessig bebyggelsesmønster er etterlevd, og Damefallet, som i planen benevnes som «Utsigtsaksen», er som park gitt en sentral plassering i pakt med de engelske hagebyprinsippene. Husene er plassert nordlig på hver enkelt tomt, altså i forhold til solretningen, slik at hagearealenes største del vender mot sør. Den private skjermede bakhagen, som er typisk for de engelske hagebyprinsippene, er således ofret til fordel for mer lys og åpenhet.
Tomtesalg
I 1923, samme år som reguleringsplanen ble vedtatt, ble det bestemt at 450 mål på Berg og Tåsen skulle forvaltes av kommunens Egne hjem-komité, som i de påfølgende år utviklet deler av dette området til Tåsen hageby. En del av Nordberg skog ble beholdt fordi det lå ved drikkevannet Sognsvann, og ikke ubetydelige arealer ble avsatt til friarealer og parker, samt til selve Sognsvannsbanen. Salget av resterende tomtearealer skulle forestås av Akersbanerne i det ordinære markedet. Dette dreide seg i alt om et område på nærmere 2500 mål, hvorav ca. 1700 mål utgjorde boligtomter.
Året før reguleringsplanen ble vedtatt, i 1922, hadde Akersbanerne startet opp anleggsarbeidene med Sognsvannsbanen. Arbeidene ble imidlertid stanset sommeren 1924 på grunn av konflikt om lønns- og arbeidsvilkår, og det skulle vise seg at arbeidene ikke kom i gang igjen før i 1932. Årsaken til den lange arbeidsstansen hadde først og fremst sammenheng med det faktum at det hersket vanskelige økonomiske forhold i tiden. I tillegg hadde Akersbanernes bygging av Østensjøbanen blitt langt dyrere enn beregnet, og A/S Holmenkolbanen slet med store forsinkelser i forbindelse med byggingen av ny undergrunnsbane fra Majorstuen til Nationaltheatret stasjon.
Lavkonjunktur og ingen utsikter til ferdigstillelse av Sognsvannsbanen medførte at Akersbanernes salg av tomter i Sogn haveby fikk begrenset omfang inntil 1926. I alt ble det kun solgt 35 tomter i disse årene. På 1920-tallet ble det derfor bare oppført noen få hus nord for Store Ringvei: I Konvallveien ved Lersolveien, og i Konvallveien mellom Almeveien og Pilveien. Flere av disse husene kan skimtes på fotografiet «Utsikt over det storartede terreng hvor Sogn haveby nu vil reise sig».https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Sogn_haveby_1929.jpg På Berg ble det oppført en del flere hus i denne perioden.
Fra 1927 begynte tomtesalget å ta fart, på tross av fortsatt lavkonjunktur, og i 1928 utga Akersbanerne salgsprospektet «Sogn haveby». Året etter fikk selskapet foretatt en revidert og sterkt utvidet utgave av prospektet. Denne gang var det inkludert 41 konkrete forslag til bolighus, mange av dem tegnet av datidens mest kjente arkitekter. Dessuten inneholdt prospektet nye kapitler om blant annet beplantning av hager, husfarger, kommunikasjoner, skoler, butikker m.m. En kuriositet er at minsteprisen for tomtene er satt ned fra 4500 til 4000 kroner.
Ved utgangen av 1930 hadde selskapet til sammen solgt 197 tomter, hvorav ganske nøyaktig halvparten opprinnelig hadde tilhørt Berg gård. Samfunnsøkonomien viste tegn til bedring, og området ble gradvis vurdert som mindre usentralt – først og fremst på grunn av åpningen av Sognsvannsbanen høsten 1934, men også fordi privat bilhold begynte å bli vanligere og bebyggelsen rundt hovedstaden generelt vokste seg utover i omfang. Frem til og med 1935 solgte Akersbanerne ytterligere 243 tomter, og 339 hus var så langt blitt oppført. I 1939 var over halvparten av tomtearealet solgt.
Høsten 1940 hadde Akersbanerne den siste store utparsellering av tomter. Dette dreide seg hovedsakelig om det store feltet mellom Nils Bays vei og Nordbergveien. På tross av krigen holdt tomtesalget seg godt oppe et par år til. Høsten 1943 stagnerte imidlertid salget nærmest som ved et trylleslag. Til sammen var nå 862 tomter solgt, i tillegg til 26 tomter som selskapet hadde bortfestet. Gjennomsnittlig salgspris per mål hadde tilsvart nesten 6000 kroner, og gjennomsnittlig tomtestørrelse hadde vært på nærmere 1,4 mål.
Under krigen gikk det tregt med utbyggingen, bare to hus skal være bygget i denne perioden, og først inn på 1950-tallet var området i praksis ferdig utviklet slik vi kjenner det i dag.
Utforming og arkitektur
Et interessant aspekt vedrørende Sogn hageby er at planlegging og utbygging strekker seg over et arkitektonisk tidsskille. Fra å bli unnfanget i en nyklassisistisk, engelskinspirert hagebyånd, ble det aller meste av utbyggingen virkeliggjort først etter at funksjonalismen hadde fått sin gjennomslagskraft i Norge. Et godt eksempel på denne brytningstiden er de to lange, «engelske» murbygningene man i dag kan se i Nils Bays vei 92 til 106. Disse bygningene ble oppført på midten av 1920-tallet og fremstår i en slags moderat Ullevål hageby-liknende stil. Tanken var å etterleve intensjonen om å forme Store Ringvei til en aveny med denne type arkitektur. Flere slike bygg ble det imidlertid ikke, og de to byggene fremstår derfor i dag som et slags isolerte arkitektoniske kuriosa. Tittelen på Elin Børruds artikkel om Sogn haveby, «Hagebyen som forsvant i funkisen», er derfor på mange måter en meget treffende betegnelse på hva som egentlig skjedde.
Stilen til de to byggene i Nils Bays vei kan for øvrig lett gjenkjennes i skissen Silhuett av hovedgaten, utført av A/S Akersbanens eget tegnekontor. Tegnekontoret, ledet av Peter Daniel Hofflund, ønsket blant annet at gatebildet skulle fremstå med en enhetlig arkitektur. I artikkelen «Hagebyen som forsvant i funkisen», forklarer Børrud hvordan tegnekontoret arbeidet disse årene: