mini|Kart over den mykenske verda.
Mykensk kultur er den siste fasen av bronsealderen i Hellas i antikken, og spenner over perioden frå omtrent 1750 til 1050 f.Kr.Knodell (2021), tabell 1, s. 7, 65. Han representerer den fyrste avanserte og særprega greske sivilisasjonen på det greske fastlandet med dei urbane rika sine basert på palass, kunstverk og skriftsystem.Lazaridis et al. (2017), Tilleggsinformasjon: s. 2–3Fields (2004), s. 10–11. Den mykenske kulturen på det greske fastlandet blei truleg stimulert av kontakten med den rike og avanserte minoiske kulturen på Kreta og og andre middelhavskulturar til å utvikla ein meir sofistikert sosiopolitisk kultur for seg sjølv.«Mycenaean Civilization», World History Encyclopedia Det mest framståande urbane samfunnet var Mykene nordaust på Peloponnes i sørlege Hellas, som kulturen i denne epoken har fått namn etter. Andre maktsenter som dukka opp var mellom anna Pýlos, Tiryns og Mideia, også på Peloponnes, dessutan Orchomenos, Theben og Athen i Sentral-Hellas, og Iolkós i Thessalía. Mykenske busetjingar dukka også opp i Epirus, Makedonia, på øyar i Egearhavet, på sørvestkysten av Anatolia, og på Kypros, samtidig var det busetjingar påverka av mykensk kultur i Levantenvan Wijngaarden (2002), Part II: The Levant, s. 31–124; Bietak & Czerny (2007), Sigrid Deger-Jalkotzy, «Mycenaeans and Philistines in the Levant», s. 501–629. og sørlege Italia.Hammond (1976), s. 139. Sitat: «Moreover, in this area a small tholos-tomb with Mycenaean pottery of III B style and a Mycenaean acropolis have been reported at Kiperi near Parga, and another Mycenaean acropolis lay above the Oracle of the Dead on the hill called Xylokastro»; Tandy (2001), s. xii (Fig. 1); s. 2. Sitat: «"The strongest evidence for Mycenaean presence in Epirus is found in the coastal zone of the lower Acheron River, which in antiquity emptied into a bay on the Ionian coast known from ancient sources as Glykys Limin (Figure 2-A).»Hatzopoulos (2011), s. 53. Sitat: «There is one illusion that ought to be first dispelled—that Mt Olympus and the Kambounian mountains constituted an impassable barrier between Thessaly and Macedonia. In fact recent archaeological discoveries have established that already in the second millennium bc the Mycenaean world extended well beyond Thessaly and included at least the southern part of Macedonia. Abundant Mycenaean pottery, both imported and locally produced, weapons, pins, brooches and syllabic script have been found in tombs of Orestis, Elimeia and Pieria»; Borza (1992), s. 64: «The existence of a Late Bronze Age Mycenaean settlement in the Petra not only confirms its importance as a route from an early period, but also extends the limits of Mycenaean settlement to the Macedonian frontier.»Castleden (2005), s. 192.van Wijngaarden (2002), Part III: Cyprus, s. 125–202.Peruzzi (1980); van Wijngaarden (2002), Part IV: The Central Mediterranean, s. 203–260.
Dei mykenske grekarane stod for fleire nyvinningar innan ingeniørfag, arkitektur og militær infrastruktur, medan handel over store område av Middelhavet var avgjerande for den mykenske økonomien. Stavingsskrifta til kulturen, linear B, var den første skriftlege dokumentasjonen av det greske språket, og den mykenske religionen omfatta allereie fleire guddommar som også opptrer i den olympiske gudeverda og i gresk mytologi. Mykensk Hellas var dominert av eit helte- og krigararistokrati og bestod av eit nettverk av samfunn som krinsa om palass som utvikla rigide hierarkiske, politiske, sosiale og økonomiske system. Leiaren for krigararistokratiet var kongen, som blei kalla wanax.Willms, Lothar (2010): «On the IE Etymology of Greek (w)anax». Glotta. 86 (1–4): 232–271. doi:10.13109/glot.2010.86.14.232. ISSN 0017-1298. JSTOR 41219890.
Mykensk Hellas gjekk til grunne under samanbrotet av bronsealderkulturen i det austlege Middelhavet. Kulturen blei følgd av dei mørke hundreåra i Hellas, ein overgangsperiode utan skriftleg dokumentasjon som førte fram til det arkaiske Hellas då det fann stad store endringar skjedde frå den sentraliserte palasskulturen til desentraliserte former for sosioøkonomisk organisasjon (mellom anna den omfattande bruken av jern).Morris (1996), «Greece: Dark Age Greece», s. 253–256. Det er lagt fram ulike teoriar for enden på denne sivilisasjonen, blant dei mangelen på tinn for å produsera bronse, den doriske invasjonen eller aktivitetar knytte til «havfolka». Andre teoriar som naturkatastrofar, som jordskjelv og klimatiske endringar, er også blitt lagt fram. Den mykenske perioden blei den historiske ramma for mykje av gresk litteratur og mytologi i oldtida, mellom anna den trojanske episke syklusen.I hvilken grad Homer forsøkte eller lyktes i å gjenskape eller formidle en "mykensk" bakgrunn, undersøkes i Finley, Moses I. (1954): The World of Odysseus mini|Rhyton i hamra eller siselert sølv med horn i gull, Gravsirkel A i Mykene, 1500-talet f.Kr. (Arkeologisk museum, Athen)
Historie
Tidleg mykensk periode og sjaktgravepoken (ca. 1750–1400 f.Kr.) mini|Gravmaske i gull, avdekt av Heinrich Schliemann, som meinte at det var maska til Agamemnon. Den gjennomgåande konsensusen blant moderne mykenologar er at den mykenske sivilisasjonen byrja rundt 1750 f.Kr., med opphav og utvikling frå det lokale sosiokulturelle landskapet i tidleg og midtre bronsealder på det greske fastlandet og med påverknad frå minoiske Kreta.Littauer & Crouwel (1996), s. 299. Sitat: «The Shaft Graves of Mycenae themselves do not mark a new dynasty imposed from outside, as Drews and other scholars would have it; nor do they represent a sudden clear break with the Middle Helladic past. The tombs indicate the rise of vigorous local chieftains who became a warrior élite.» Mot slutten av midtre bronsealder (ca. 1700/1675 f.Kr.) fann det stad ein stor auke i folketalet og talet på busetjingar.Schofield (2006), s. 31. Ei rekkje maktsenter etablerte seg i den sørlege delen av det greske fastlandet, som var dominert av eit krigselitesamfunn,Dickinson (1977), s. 32, 53, 107–108; Dickinson (1999), s. 97–107. medan dei typiske bustadene frå denne tida var ein tidleg type bygningar av typen megaron, og der nokon var meir komplekse strukturar klassifisert som forløparar til dei seinare palassa. Ei rekkje steder blei det også reist forsvarsmurar.Schofield (2006), s. 51.
Ein har avdekt nye typar gravferder og meir imponerande gravleggingar vorte avdekte, som viser eit stort utval av luksuriøse gjenstandar.Schofield (2006), s. 31.Schofield (2006), s. 48. Blant dei ulike gravtypane blei sjaktgrava den vanlegaste forma for elitegravferd, eit trekk som gav namnet til den tidlege perioden i det mykenske Hellas.Schofield (2006), s. 31. Blant den mykenske eliten blei avdøde menn vanlegvis lagt til kvile i gullmasker og gravrustningar, og kvinner i gullkroner og klede som skein av gullsmykke.Schofield (2006), s. 32. Dei kongelege sjaktgravene ved sida av akropolis i Mykene, spesielt gravsirklane A og B, antyda hevinga av eit innfødt gresktalande kongedynasti med ei økonomisk makt som var avhengig av langdistansehandel.Dickinson (1977), s. 53, 107; Littauer & Crouwel (1996), s. 297–305.
I løpet av denne perioden hadde dei mykenske maktsentera auka kontakt med omverda, særleg med Kykladene i Egearhavet og dei minoiske sentera på Kreta. Mykensk nærvær ser også ut til å vera avbilda i eit freskomåleri ved Akrotíri på øya Thera (tidlegare Santorini), som kanskje viser mange krigarar i hjelmar pryda med villsvintenner, eit trekk som er typisk for mykensk krigføring.Schofield (2006), s. 67. På byrjinga av 1400-talet f.Kr. intensiverte handelen med mykensk keramikk som nådde vestkysten av Anatolia, mellom anna sentera Miletos og Troja, og dei områda som no blir kalla Kypros, Libanon, Palestina og Egypt.Schofield (2006), s. 64–68.
Tidleg mykensk sivilisasjon frå perioden med sjaktgravtradisjonen viser generelt stor innverknad frå minoisk Kreta med omsyn til mellom anna kunst, infrastruktur og symbol, samtidig som dei held oppe nokre helladiske element og dessutan nokre innovasjonar og nokre vestasiatiske påverknader. Ein forskjell mellom mykenske og minoiske sivilisasjonar er kompleksitet og monumentalitet. Mykensk handverk og arkitektur er meir forenkla versjonar av minoiske, men er meir monumentale i storleik. Seinare fasar av den mykenske sivilisasjonen viser meir sofistikert, og kjem til å overgå det minoiske Kreta etter nokre hundreår.Higgins, Reynold Alleyne (1997): Minoan and Mycenaean art. World of art (Ny revi. utg.). London: Thames and Hudson. ISBN 978-0-500-20303-3.
På slutten av tida med sjaktgraver dukka det opp ein ny og meir imponerande type elitegrav, tholos som minte om bikubar: store sirkulære gravkammer med høge kvelva tak og ein rett inngangspassasje framme som var bygga i stein.Castleden (2005), s. 97; Schofield (2006), s. 55.
Samordna felleskultur (ca. 1400–1200 f.Kr.) mini|Veggmåleri som viser ein kvinneskikkelse i akropolis i Mykene frå 1200-talet f.Kr. Frå 1400-talet f.Kr. byrja mykenarane å spreia innverknaden sin over heile Egearhavet og langs vestkysten av Anatolia. Rundt 1450 f.Kr. blei palasset i Knossos styrt av ein mykensk elite som danna ein hybrid minoisk-mykensk kultur. Mykenarane busette seg også på fleire andre egeiske øyar, og nådde så langt som til Rhodos.Tartaron (2013), s. 28.Schofield (2006), s. 71–72. Slike blei mykenarane den dominerande makta i regionen, og markerte byrjinga på den mykenske «koine»-tida (frå gresk: kοινή, «felles»), ein svært einsarta kultur som spreidde seg på fastlandet i Hellas og rundt Egearhavet.Schofield (2006), s. 75.
Frå tidleg på 1300-talet f.Kr. byrja mykensk handel å utnytta dei nye kommersielle moglegheitene i Middelhavet etter det minoiske samanbrotet. Handelsrutene blei utvida ytterlegare, og nådde Kypros, Amman i dagens Jordan, søraustkysten av Italia og så langt unna som Spania. Frå denne tidsperioden (ca. 1400 f.Kr.) har palasset i Knossos gitt dei tidlegaste registreringane av det greske Linear B, basert på den tidlegare Linear A til minoarane. Bruken av det nye skriftspråket spreidde seg på det greske fastlandet og har gitt verdifull innsikt i det administrative nettverket til dei mykenske maktsentera. Likevel er dei avdekte oppteikningane for fragmentariske til å gje ein politisk rekonstruksjon av Hellas i bronsealderen.Kelder (2010), s. 8.
Utgravingar ved Miletos, sørvest ved kysten av Anatolia, tyder på ein mykensk busetnad der allereie frå ca. 1450 f.Kr., og som overtok og erstatta dei tidlegare minoiske installasjonane.Tartaron (2013), s. 21. Denne staden blei eit stort og velståande mykensk senter fram til det 12 hundreåret f.Kr.Kelder (2010), s. 50, 52. Bortsett frå dei arkeologiske funna er det også vitnemål for dette i hettittiske tekstar, som indikerer at Miletos (Milawata på hettittisk) var den viktigaste basen for mykensk aktivitet i Anatolia.Bryce (2005), s. 361. Det var også mykensk nærvær i dei tilstøytande stadene Iasos og Efesos.Castleden (2005), s. 194. Sitat: «The Mycenaean colonies in Anatolia were emphatically confined to a narrow coastal strip in the west. There were community-colonies at Ephesus, Iasos and Miletus, but they had little effect on the interior...»